Det dummeste jeg hører er folk som spør meg «hva skal du bli?» eller som sier «jeg vet ikke hva jeg skal bli!». Det blir provosert, fordi jeg _er_ og det er søren meg du også.
Jeg begynte nettopp på bachelor i medievitenskap på universitetet i Oslo. Da har jeg fått spørsmålet «Hva blir du da?». Jeg syns det blir for dumt, jeg skjønner at hvis man går på lærerutdanninga så blir man lærer, og går man på politihøyskolen så blir man politi. Men nå som det finnes så ufattelig mange yrker og utdannelser så er det ikke så enkelt, eller teit. Etter at jeg har en bachelor i medievitenskap så er det riktige spørsmålet «hva skal du gjøre da?». Det kan hende jeg har tenkt så langt, at jeg vet hva jeg vil jobbe med, eller innenfor, og det kan hende ikke.
Hvis du absolutt skal ha en «tittel» så «blir» jeg en medieviter. Hjalp det deg noe? Nei. Du fikk ikke svar på spørsmålet ditt. Så neste gang kan du tror eksempel også spørre «Hva slags muligheter har du da?». Det er et veldig godt spørsmål, da kan jeg få forklart deg at jeg har så mye jeg har lyst til å jobbe med og innenfor at jeg enda ikke har bestemt meg. Det er mye hyggeligere også, det gir oss mer å samtale om og du virker faktisk interessert.
Jeg er interessert i media, ok? Derfor studerer jeg det, for å «utvide horisontene» eller hva man sier. Og du, du skal mest sannsynlig ikke «bli» noe du heller, først skal du nok studere noe super interessant fordi du syns det spennende og etter det kanskje du finner en jobb som du liker skikkelig godt, og så kanskje, bare kanskje, så passer utdannelsen din med det du skal jobbe med, og kanskje ikke. Kanskje blir du ansatt på bakgrunn av personligheten din, og bare det. Det kan du ikke vite,
Men bare vit, du _er_ allerede.
